Å ta eksamen som 26-åring med fast jobb er noe ganske annet enn det var som 19-åring. Selv om jeg på mange måter skulle ønske jeg bare hadde skjerpa meg og fullført en utdanning rett etter videregående, er jeg også glad for å ha fått skaffet meg litt arbeids- og livserfaring etter altfor mange år som skoleelev og deretter student. Ikke minst er jeg glad for det nå, når digital eksamen gjør livet ganske mye enklere enn da jeg etter fire timer intensiv skriving gikk ut av lokalet med skrivekrampe.

Det er mange fordeler med å ta eksamen og studere i litt eldre alder. Man har på en måte funnet en slags ro. Ikke nødvendigvis sånn at man ikke gruer seg i det hele tatt, men sånn at alt ikke blir svart i det eksamensdagen er her. Jeg tenkte jeg kunne dele et par eksamensobservasjoner eller tanker, som kanskje kan hjelpe de som er i eksamensbobla.

• Eksamen handler i stor grad om forståelse av pensum. Har man brukt et halvt år på å lese og forstå pensum, bør eksamen gå fint. Har man derimot kun gått på forelesninger og kanskje tittet bort på pensum i ny og ne, bærer eksamen mer preg av å være et sjansespill. Om man ser litt kynisk på det, så er vel det bra? Så må man selv kanskje sørge for å tilhøre den delen som har lest pensum og jobbet med faget hele halvåret, ikke bare den siste uken før eksamen (jeg tilhører alltid sistnevnte gruppe, men det går som regel bra fordet).
• Livet går ikke under om man stryker. Ofte kan man ta konteeksamen halvåret etterpå, eller bare ta eksamen på nytt om et år. Det ordner seg.
• Å repetere alt 10 minutter før eksamen er 1) ikke mulig og 2) utrolig stressende. Det ordner seg fremdeles, og å nipugge frem til passordet for eksamen blir gitt er totalt meningsløst.
• Som oftest ønsker fagansvarlig at man skal gjøre det bra på eksamen. Dermed vil stoffet som det foreleses over i stor grad være det som blir gitt på eksamen. De er ikke slemme, så det ville vært veldig rart om de skulle lett i bokens kriker og kroker etter noe for å "sette fast" kandidaten.

Puh - nå har jeg tatt to eksamener de siste fem dagene. Er ikke så god til å følge egne råd selv, så har drevet heftig skippertakslesing. Jeg står nok uansett, men det blir ikke A. Det er også helt ok, med tanke på hvor lite tid jeg har lagt ned i lesingen frem til nå den siste uken. Jaja, bedre lykke neste år, da kan jeg kanskje begynne en hel måned før...

Da vi i høst brukte hver eneste dag på å gå på visninger, være i budrunde eller lese prospekter, så jeg for meg hvordan det ville bli når alt var i boks. Nå er leiligheten kjøpt (med DNB sine penger, så gratulerer til de!) og jeg kan fortelle at det ikke ble som jeg trodde. Jeg så for meg en form for ro og trygghet for hele fremtiden. I stedet tenker jeg på hvor mye alt koster og hvor lite penger vi kan bruke før vi flytter inn. Ikke minst er dette helt klart spikeren i kista for alt som er morsomt. En kveld på byen koster fort over tusenlappen. Hvordan har man råd til det med nesten tre millioner i gjeld? Jeg innser også hvor mye greier som er nødvendig i en leilighet. Her om dagen kom jeg på at vi må kjøpe støvsuger. Jeg har så ufattelig mange ting jeg har mer lyst på enn støvsuger.

Jeg prøver å trøste meg med at det bare er en gang i livet som kommer til å være så tøff. Neste gang er vi ikke lenger førstegangskjøpere. Forhåpentligvis slipper vi da å putte hele egenkapitalen i potten, og kan ha litt penger igjen etter et kjøp. Det blir ganske så fint. Grunnet den økonomiske situasjonen (minus to komma ni millioner og noe), er dermed årets ønskeliste til jul og bursdag legendarisk (kjedelig). Ja, her har dere en smakebit:

• Støvsuger
• Brødrister
• Flytteesker
• Dobbelt vaffeljern 
• Gavekort på IKEA. 
• Gavekort et sted de selger Jotun-maling evnt. store mengder maling i fargen dempet sort
• Rødvin, helst på boks. Jeg vil tross alt kunne drikke alkohol med god samvittighet selv med milliongjeld

Til sammenligning ønsket jeg meg i fjor blant annet en primer (ja, sånn du smører under foundation som ingen ser) til 400 kr. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst. Primeren er veldig fin altså, og det håper jeg jaggu leiligheten blir også.

Denne høsten har vi vært vitne til et spill som skremmer meg. KrF velger side, Statsministeren åpner for endringer i abortloven for å sikre fortsatt regjeringsmakt, KrF biter på og nå vet vi ikke hva som skjer med abortloven vår. Vi er 40 år tilbake i tid, og vi snakker om sorteringssamfunn og Downs syndrom i stedet for det egentlige spørsmålet: Hvem skal ta det viktige valget som handler om min (og andre kvinner sin) kropp?

KrF har sørget for at spørsmålet handler om Downs syndrom. Det er feil. Spørsmålet handler om hvem som skal avgjøre om en kvinne skal måtte bære frem et alvorlig sykt barn. Eksempler på dette inkluderer barn som vil dø umiddelbart etter fødsel eller som er forventet å dø i løpet av svangerskapet. Skal min kropp brukes til å holde kunstig liv i et foster som vites å ikke være levedyktig, for så å bli revet i fillebiter under fødsel, bare så Erna Solberg får fortsette som Statsminister? I don´t think so.

Regjeringen er i ferd med å kutte i støtten til familier med alvorlig syke barn, samtidig som de skal tvinge fler familier til å få alvorlig syke barn. Det henger rett og slett ikke på greip. Hvis vi ønsker å unngå det såkalte sorteringssamfunnet må vi sørge for at familier med handicappede barn får den støtten de trenger i stedet for å tvinge kvinner til å føde barn som skal gjøre at KrF skal kunne klappe seg selv på skulderen og være fornøyde med seg selv.

Det er flertall på Stortinget for dagens abortlov. Motstanden mot endring er større i folket enn den er på Stortinget. Om ikke det er nok, vet ikke jeg. Det sender et tydelig signal om at kvinner vil ha staten bort fra vår livmor og heller jobbe med politikk for fremtiden. La oss ikke gå baklengs inn i fremtiden, men heller verne om en abortlov det er bred enighet om - både i folket og blant politikerne. 

Jeg er født nesten en måned for tidlig. (Nesten) alt jeg har foretatt meg etterpå, har jeg gjort så raskt og effektivt som mulig, og jeg har forventet det samme av de rundt meg. På tross av at jeg er relativt rolig som person, kan jeg få lyst til å kaste macen i veggen hvis den bruker for lang tid på å laste en nettside, Jeg trykker og kaver, og forventer umiddelbar respons. Sånn er jeg også på de områdene som tar lenger tid. Da vi skulle kjøpe leilighet og hadde holdt på med dette i sånn to måneder, følte jeg vi hadde brukt et år. Jeg var helt utslitt, fordi jeg la sjela mi i det å få gjort dette både ordentlig og raskt. 

Det er flere ting jeg ønsker som krever tålmodighet. Jeg ønsker å fullføre en utdanning, en meningsfull karriere, å kunne skrive noe som folk leser og å få lov til å bidra på en positiv måte til at verden blir et bedre sted. Som et ledd i dette med at folk leser det jeg skriver, har jeg valgt å starte denne bloggen. Jeg starter helt uten å dele den med venner og kjente, og må dermed høste lesere helt fra begynnelsen. Samtidig må jeg sørge for å appellere til nettopp denne leseren slik at hun vil komme tilbake og lese mer. Det er ikke enkelt i det hele tatt, og etter noen dager med "gode" lesertall (altså fler enn 0) er det tungt å se at det plutselig går ned en dag. Samtidig er det slik jeg lærer mer om dere, om sosiale medier, om hva som fenger og ikke fenger. 

Sammen med mangelen på tålmodighet har jeg også en tendens til å bli utrolig raskt lei. Du kan si at jeg ønsker å oppnå noe raskt, men når jeg oppnår det vil jeg veldig fort videre. Det er en form for rastløshet, eller kanskje er det en higen etter noe mer, noe større, noe viktigere. Jeg vet ærlig talt ikke. Det jeg derimot er 100% sikker på er at for å nå mine mål må jeg jobbe systematisk og prøve å akseptere at ting tar tid. Kanskje tar det tid før bloggen er lest av flere tusen, kanskje er det flere tiår før jeg har drømmejobben og kanskje får jeg en reell mulighet til å påvirke først som pensjonist. Hvem vet? Nei, det er vel bare å prøve å slå seg litt til ro med at veien til drømmejobben, påvirkningskraften og rekkevidden er noe av målet. 

Ei dame som hvertfall får meg til å nyte noe av veien til målet, er Jenna Kutcher som blant annet har en podcast som heter Goal Digger. Hun har med seg en rekke dyktige gjester som alle kaster lys over elementer av ting som er viktig dersom man har et mål innenfor sosiale medier. Jeg anbefaler på det sterkeste å høre på den og lære av den, selv om du kanskje som meg blir utålmodig bare ved tanken på at det er over 200 episoder. 

Det er flest hverdager. Derfor er det ganske viktig for egen trivsel å sette pris på disse dagene også, ikke bare helgene. Nå som det er vinter og mørkt hele tiden har hvertfall jeg krøpet litt inn i skallet mitt, og ender med å glede meg helt ubeskrivelig til helgen. Derfor har jeg bestemt meg for å samle noen hverdagsgleder for å dele med dere. Siden onsdag ofte er den tyngste dagen for min del skal jeg samle opp hverdagsgleder og publisere dem hver onsdag, forhåpentligvis kan det inspirere fler enn meg. 

❤ Å stå opp ekstra tidlig og dermed ha tid til en bedre frokost før jobb. Når jeg sier "bedre" mener jeg egentlig en frokost som krever at jeg setter meg ned for å spise den. 

❤ Podcast på morgenen. Jeg har helt nylig blitt bitt av podcast-basillen og synes det er så herlig å starte dagen med å høre noen prate om ett eller annet jeg interesserer meg for. Hører både på Ida med hjertet i hånden, Andersen og Jakobsen, Hos Peder, Goal digger og Aftenpodden. Anbefaler de tre første for de fleste, Goal digger for de som ønsker å lære mer om sosiale medier og å bygge sitt eget brand og Aftenpodden som ønsker noe mer samfunnsaktuelt.

❤ Et glass rødvin på en helt vanlig hverdag. Å sitte under et pledd, drikke rødvin og se serie eller lese bok: Det er rett og slett lykke for meg. Helt klart noe jeg må prioritere fremover nå som det stadig blir både mørkere, kaldere og våtere utendørs. 

❤ Å gå litt tidligere hjem fra jobb og gå deler av veien hjem. Det å få litt lys og luft etter en arbeidsdag er så utrolig deilig. Anbefales virkelig om du har fleksibel arbeidstid. 

Listen er lånt av Supermarie. Les hennes innlegg her.

1. Har du noen kallenavn? 

Ikke som andre enn samboer bruker. 

2. Har du spart på gamle kort og brev? Eller kaster du alt? 

Jeg er nok en kaster her (sorry folkens). Skulle egentlig ønske jeg hadde tatt vare på mer, for det er nok mye som hadde vært morsomt å lese i ettertid.

3. Hva er det rareste du trodde som barn? 

Jeg kan ikke huske at jeg trodde noe rart som barn. Hvis jeg skal være helt ærlig, husker jeg ikke så mye fra barndommen min. 

4. Hvilke dyr/insekter skremmer deg mest og hvorfor? 

Veps. Haha, mest sannsynlig fordi det er et vanlig insekt som medfører en reell frykt for smerte (hvertfall for min del). 

5. Hvor gammel er du? 

25 år og 11 måneder

6. Hvor gammel tror du at du er når du får ditt første barn? 

Vanskelig å si, noe mellom 27 og 30 år tror jeg. Begynner å føle meg klar for det, men så er det noe med å få økonomien på stell etter leilighetskjøp, ideelt sett få til et bryllup og slikt. 

7. Hvilke nettsider/apper besøker du daglig? 

Haha, det er mange: Facebook, mail, blogger, vg, dagbladet, aftenposten, dagens næringsliv (etter vi begynte å skulle kjøpe leilighet), finn.no, spotify, meldinger, fitbit-appen, nettbanken, kameraappen, instagram, snapchat.

8. Hvem ringer du når du er sint eller lei deg?

Mamma <3

9. Har du lappen? 

Det har jeg. Foreldrene mine "tvang" meg til å ta den, har aldri angret. 

10. Skriver du uten å se på tastaturet? 

Ja, men ikke passord. 

11. Hva gjør deg skikkelig sinna? 

Sylvi Listhaug (der har hun sikkert oppnådd et mål), arroganse og urettferdighet.

12. Hva er din guilty pleasure? 

Høy musikk av typen Rihanna eller liknende når jeg kjører bil alene.

13. Hva gjør man hvis man vil få deg med ut på date? 

Nå har jeg samboer, så jeg går gjerne ikke på date med andre. Som singel var jeg svak for oppegående samtaler uten for mye åpenbar flørting og en god dialog. 

14. Gir du noen ganger penger til tiggere?

Nei, det er det veldig lenge siden jeg har gjort. 

15. Hvis du kunne valgt deg en egenskap du ikke har hvilken? 

Skulle gjerne vært flinkere til å ta ting som de kommer. Jeg er ekstremt glad i planlegging, og litt spontanitet hadde ikke vært å forakte. 

Jeg må gå ned i vekt. Ikke fordi samfunnet forventer det eller noe, men for meg selv. For egen selvfølelse og helse sin del. Det har skjedd før: Jeg har bestemt meg og begynt. Spist 6 knekkebrød og middag hver dag i sånn tre dager, og så gått løs på en boks med Ben & Jerrys eller hveteboller eller en pose chips. Så har jeg gjerne fortsatt i de dårlige vanene i flere dager før jeg igjen har gått tilbake til knekkebrødene. Nå skal jeg prøve en litt annen strategi. Jeg skal gjøre dette som en livsstilsendring. Ta den tiden jeg trenger. Få gode vaner. 

I første omgang skal jeg ta en uke av gangen. Sette meg mål på søndag, jobbe hele uken med målet, og så evaluere når uken er over. Etter noen uker vil jeg kanskje trenge å jobbe videre med å innarbeide vanen, mens andre uker vil jeg ha oppnådd målet og ikke behøve ytterligere fokus på akkurat det. For hver uke jeg klarer det jeg har bestemt meg for skal jeg sette av 150 kr til meg selv på en egen konto. Den kontoen skal eksklusivt brukes på meg selv.

Mål for uke 1:

• Spise én porsjon til alle måltider.
• Spise godteri maks en dag.
• Gå minst 8000 skritt hver dag.

Det er så mye jeg vil fortelle deg og lære deg allerede nå, men du må lære det selv. Aller helst vil jeg fortelle deg at du må slutte å ta alle sorger på forskudd, slutte å bekymre deg så mye. Du kommer til å oppleve stor sorg, du vil oppleve å gråte uten at noe utenpå kroppen gjør vondt og du vil gjennomgå perioder der du ikke en gang orker å dusje fordi livet føles så meningsløst. Det vil gjøre vondt, men du kommer deg gjennom det, Elise. Selv om du ikke hadde brukt alle årene på bekymringer hadde du taklet det, for du er sterk. 

På kjærlighetsfronten vil du oppleve å møte deg selv i døra når du forstår at det du trodde var viktigst for deg ikke har betydning i det hele tatt. Du vil oppleve en forelskelse så sterk at det gjør vondt i kroppen, og et tilhørende brudd som bare gjør vondt i noen dager før smerten går over og såret begynner å gro. Du vil forelske deg på nytt, denne gang i en mann som er trygg på seg selv med en trygghet som smitter over på deg. Da vil du få oppleve at du blir et bedre menneske når du er sammen med den rette, fordi dere to er sterkere sammen enn hver av dere alene.

Du vil ikke fullføre det løpet du hadde sett for deg, og om ti år vil du kanskje tenke at du ikke har kommet så langt i livet som du hadde sett for deg. Det vil ikke bare være negativt, for du har lært så mye om deg selv på veien. Ikke minst har du lært at du takler reelle utfordringer langt bedre enn en eksamen. Samtidig har du konkludert med at ting skal få lov til å ta lenger tid enn du trodde.

Jeg kan ikke en gang fortelle deg om alle følelsene du kommer til å oppleve. De store sorgene og de gode oppturene, jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det for deg, men du vil skjønne hva jeg mener. Du vil oppleve at du er litt annerledes enn mange rundt deg, at du har et større behov for å være alene og reflektere. Om jeg kan gi deg ett råd ut over å ikke ta sorger på forskudd, vil jeg råde deg til å gi deg selv rom. Å trenge å være alene betyr ikke at det er noe galt med deg, bare at du er introvert. Siden samfunnet setter det ekstroverte veldig høyt er det viktig at du er raus - både mot deg selv og mot andre.

Det er umulig å fortelle deg alt du skal oppleve de neste ti årene, men du kommer til å takle det helt fint. På tross av vanskelige tider vil du bli sterkere, tøffere, mer selvsikker og bedre til å utnytte dine egne styrker. De ti neste årene er kanskje de mest definerende årene du vil oppleve og selv om det er tøffe år bør du glede deg. Bare husk på dette jeg sa om raushet, Elise. Vær raus mot deg selv og andre, og det kommer til å gå helt fint.

Med vennlig hilsen

Elise ti år senere, på vei til å bli 26 år. 

Hva ville du fortalt en ti år yngre versjon av deg selv?

For omkring et år siden ringte legen. Hun hadde fått svar på celleprøven, den viste tegn til celleforandringer. Ned til legekontoret for å få mer informasjon. Henvisning til gynekolog. En smertefull biopsi og et par uker senere fikk jeg svar på prøven: Den viste ikke celleforandringer. Likevel ble jeg innkalt til ny celleprøvetaking et år senere. Jeg møtte opp, tok også denne prøven og tenkte at nå skulle det være slutt. En ukes tid senere kom beskjeden i brevform: Ennå en biopsi er nødvendig, celleprøven viste nok en gang tegn til celleforandringer.

Da jeg fikk beskjeden for et år siden brøt jeg helt sammen. Klarte ikke å være på jobb den dagen, gråt stort sett gjennom hele dagen. Var redd og usikker. Googling gjorde meg bare mer usikker. Konsekvensen kunne være fjerning av en "tapp" nederst på livmorhalsen (eller noe sånt), som kunne føre til for tidlig fødsel og økt risiko for spontanabort. Gynekologen snakket ikke noe om det da han tok biopsien, han snakket egentlig lite om hvilke beskjed jeg kunne få. Han har også konsekvent valgt å overlevere svarene per post. 

Også når celleprøven nå viste tegn til celleforandringer kom svaret i brevform. På tross av at dette er en beskjed de sikkert må gi daglig, får ikke jeg beskjeden hver dag. Fortjener jeg ikke en samtale? Fortjener jeg ikke å få svar på hva som kan skje nå? Fortjener jeg ikke å få adressere min frykt? 

Screeningprogrammet der kvinner fra 25 år sjekkes for celleforandringer er absolutt knallbra. Det forebygger garantert kreft. Men det skaper også usikkerhet for egen helse og egen fremtid, en frykt mange 25 år gamle kvinner ikke har kjent på tidligere. Dette er ikke rutine for oss, vi har bare en livmor vi. De fleste av oss har ikke fått barn ennå, og frykten for fremtidig reproduktive evner er ofte minst like store som kreft og død. I følge internett er det noe slikt som 25.000 kvinner hvert år som får konstatert celleforandringer. Det er kanskje ikke rart at helsevesenet behandler dette som ren rutine? Samtidig tenker jeg at det rutinemessige kunne vært håndtert på en helt annen måte. Kanskje kunne man fått en informasjonsbrosjyre om hva som er forskjellen på en celleprøve og en biopsi, litt informasjon om hva som skjer videre og hva man skal forvente? I tillegg kunne gynekologen satt av litt tid til å forklare før de skulle i gang med biopsien. 

Etter beskjeden for noen dager siden stod jeg på kjøkkenet og laget mat, nok en gang oppløst i tårer. Jeg spurte samboeren min om han fortsatt ville være sammen med meg om dette ville bety at jeg ikke kan få barn. Stresshodepinen slo inn, og har ikke sluppet ordentlig etter. Dette er ting som potensielt kunne vært unngått om jeg hadde fått mer informasjon, hatt en fagperson å snakke med. #Sjekkdeg - kampanjen burde kanskje vurdere å gi mer informasjon til de som får samme svar som meg. Kanskje bør det også innføres noe form for kursing av de som tar disse prøvene i hvordan slike beskjeder bør overleveres. For dette er for mange første gang vi rutinesjekkes og får beskjed om at noe er galt. Vi oppsøker ikke lege eller gynekolog med symptomer, og vi er dermed heller ikke forberedt på at noe er galt. Mer empati, tilgjengelighet og informasjon vil kun bidra positivt tror jeg da. 

PS: Ikke bli skremt av dette, det er så mye bedre å ta denne prøven og være usikker i noen uker fremfor å gå med celleforandringer som over tid kan utvikle seg til kreft. 

Nå håper jeg tipsene fra forrige innlegg får ekstra tyngde - de har nemlig ført oss til eierskap av vår helt egen bolig (eller, 85% banken sin da). Min første følelse var JIPPI - endelig! Så skjønte jeg at dette blir jaggu dyrt, men fy søren så moro det blir. Som med kjøpet i seg selv må vi nok nå prøve å ha realistiske forventninger til hva vi kan gjøre med en gang. Mye kan gjøres på sikt, men første steg blir å få det grunnleggende på plass. Farger vi trives med og grunnmøblene må vi få inn, så ordner nok resten seg med tiden. Etter kjøpet vil vi være tilnærmet helt blakke, så vi må allerede nå begynne å spare og tenke på fremtiden slik at vi kan kjøpe det vi trenger. 

Jeg tar meg i å lese interiørblogger og planlegge innredning. Dette er ting jeg tidligere har funnet særdeles unødvendig og ikke brukt tid på overhodet. Dermed er det mye å sette seg inn i. Jeg elsker den litt enkle og stilrene stilen til Ida Wulff med sorte vegger og gjennomtenkte valg i leiligheten. Samtidig liker jeg også godt en mer etnisk stil - tenk mørke basefarger, gull og lilla. Jeg ser også at 99% av boligene vi har sett på har vært hvitmalte, noe jeg tolker som at folk gjerne ønsker å kjøpe "blanke lerret". Vi vet ikke hvor lenge vi vil bli boende i den nye leiligheten - og da er det kanskje dumt å male i veldig spesielle farger? Vi får se - råd vil nok komme fra flere hold, så det viktigste blir nok at vi bestemmer oss skikkelig når vi først bestemmer oss. 

Disse to månedene med boligjakt har vært ufattelig spennende og lærerike. Det blir utrolig godt å få en liten "pause" fra boliggreiene, vi tar tross alt ikke over ny bolig før i januar, så nå kan vi slappe av, jeg skal ha eksamen og det skal være jul. Når nyåret kommer skal vi brette opp ermene, lære oss om grunning, maling, sparkling, pussing, lister og alt det der. Før det skal vi også skrive kontrakt og få avklart alt det praktiske med banken - det blir også lærerikt, men ikke i nærheten av så tidkrevende som denne boligjakten har vært. Åh, som jeg gleder meg til å slappe av nå. 

Siden august har min samboer og jeg jobbet mot et felles mål: Å kjøpe vår første bolig. Egenkapitalen var tilstrekkelig, banken hadde sagt seg villig til å låne oss en del penger om vi skulle finne en bolig og det praktiske var i grunn på stell. Vi skulle selvsagt gjerne ønsket oss mulighet til å låne mer penger, men med boliglånsforskriften er det en gang slik at det er ganske strenge grenser. Som førstegangskjøper har en av de viktigste prosessene vært vår prosess med å akseptere at et førstegangskjøp ikke nødvendigvis kan være et drømmehjem. Man må inngå noen kompromisser, og trikset har i det store og det hele vært å bestemme seg for hva som er viktig, også ikke bry seg så mye om resten. Vi har nå lett etter bolig i cirka to måneder, og her er noen tips & triks som vi har lært på veien som du kan få helt gratis:

Økonomi:

• For å kjøpe bolig må man både ha egenkapital og evne til å betjene et lån. Egenkapitalen må være minst 15% av kjøpesummen, resten kan lånes. Bankene har regler om at man kan låne maksimalt 5 * egen inntekt. Dette vil være totale lån, så for eksempel studielån må også regnes med her.
• Kjøper man selveierleilighet må man i tillegg til summen i annonsen betale dokumentavgift til staten på 2,5%. Dette blir fort mye penger. Denne utgiften unngår man ved å kjøpe borettslagsleilighet (enten andel eller aksje). 
• Du må mest sannsynlig akseptere at du som førstegangskjøper må gi slipp på alle sparepengene dine når du gjør boligkjøpet. Det er kjipt, ja, men det er en investering du kommer til å nyte godt av resten av livet.

Praktisk i boligjakten:

• Prøv å velge en-to dager i uken dere drar på visninger, og avtal heller privatvisninger på disse dagene i stedet for å gå på visning hver dag i ukesvis. Det er fort gjort å sette livet litt på pause når letingen er på sitt mest intense, og da anbefaler jeg på det sterkeste å ha avklart på forhånd hvor mye tid man er villig til å bruke.
• Les all dokumentasjon du kan finne på forhånd, og sørg for at du har lyst til å kjøpe boligen basert på det du vet før du går på visning. Å gå på visning for å bli "solgt" er en dårlig idé: Enten overser du viktige detaljer, eller så ender du med å få bekreftet synet du har opparbeidet deg av å lese salgsoppgave og tilstandsrapport. Å ha et helhetlig bilde av boligen før visning er tidsbesparende og effektivt, og du kan rette fokuset mot det du måtte ha av spørsmål og kjenne på om du opplever den berømte godfølelsen. 

Budrunden:

• Kjøper du sammen med noen? Sørg for å fordele byrden med budrunder på en hensiktsmessig måte. Budrunder er ufattelig tidkrevende i tillegg til at det er relativt psykisk utmattende. Vi har endt med at det kun er mannen som byr, ettersom jeg ender opp med en mental rollercoaster som ikke fører noe godt med seg.
• Er du interessert i et objekt? La dette komme frem i budrunden. Dersom du synes boligen er verdt mer enn prisantydning basert på salg av lignende objekter i nærområdet, anbefaler jeg heller å legge inn et litt høyt bud tidlig i budrunden enn å begynne lavt for å ha litt å gå på. Jo fler som blir med i budrunden, jo fler kan strekke strikken "bare litt lenger". 
• Sørg for å ha forberedt budet i god tid i forkant slik at når tiden er inne, er det bare å få sendt det av gårde. Jeg endte hvertfall ofte opp med skjelvende hender og lurte veldig på hvor mange nuller som skulle inn for at summen ble riktig, rett og slett på grunn av stresset en budrunde medfører. 
• Jeg er ikke eiendomsmegler eller ekspert, men jeg tror genuint ikke at all den strategien man bruker tid på i en budrunde er så relevant. Den som er villig til å gi mest for boligen, vil i de aller fleste tilfeller få den (tror jeg da).

Verdensdagen for psykisk helse nærmer seg slutten, men det betyr ikke at tematikken denne dagen berører er mindre viktig i morgen. Alle har vi en psykisk helse, som kan være minst like viktig for oss som vår fysiske helse. Årets tema er raushet, og jeg har sett fler tankevekkende innlegg på dagen i dag som har satt i gang viktig refleksjon.

Raushet starter innenfra, tenker jeg. Hvis jeg er raus mot meg selv vil jeg også være rausere mot andre. Stiller jeg skyhøye krav til meg selv og gir meg selv null rom for å av og til feile, blir det vanskelig å ikke overføre høye krav til andre også. Å være raus mot seg selv innebærer å godta at man kanskje bare fikk trent tre ganger en uke man hadde planlagt fire, og samtidig klappe seg selv på skulderen over at man klarte tre økter. Det innebærer å tilgi seg selv for at man har prioritert venner for lavt, og samtidig anerkjenne at man har prioritert noe annet (og helt sikkert fått til noe med denne prioriteringen). Ikke minst innebærer det å vise den samme rausheten mot andre.

Psykevettreglene er gode å ha med seg i bagasjen fremover. De var hengt opp overalt på jobb i dag, og det er jeg så glad for. Det var en knallgod påminnelse for meg, så her har dere de:

1. Bær ikke på tunge tanker alene

2. Søk hjelp i tide, det er ingen skam å be om hjelp

3. Spar på fine opplevelser, de er gode å ha med seg i "ryggsekken"

4. Vær rustet mot tunge perioder, snakk om det før det blir for vanskelig

5. Tenk på det du får til istedet for det du ikke får gjort

6. Beveg på deg, fysisk aktivitet er bra for din psykiske helse

7. Forsøk å gjør noe hyggelig hver dag, enten for deg selv eller for andre

For meg er kanskje det aller viktigste å kunne tilbringe tiden ute og få frisk luft og mosjon. Det hjelper meg å sortere tankene, koble helt av og ta fri fra alle kravene vi møter. Hva gir deg den gode følelsen?

Rødvinsglasset er funnet frem, det største jeg kunne oppdrive.

Samboer er sosial, det er et voldsomt uvær og jeg har akkurat gjort meg ferdig med å sause inn håret med diverse oljer. Håret skal visst bli både tykt og langt og sunt hvis jeg bare er flink nok på disse oljene. Hvem ønsker ikke langt, tykt og sunt hår? For min del har jeg egentlig lyst til å ha en mellomlang bob, men det er vel mye jobb for min smak. Så nå er håret i en slik merkelig mellomfase og det er knusktørt etter sommeren og hjemmebleking. Jeg gidder liksom ikke til frisøren heller, av flere grunner: 1) Det koster like mye som en bedre middag på restaurant med samboeren, inkludert vin. 2) På tross av at timeprisen er helt latterlig, bestemmer visst frisører seg for å fortelle hvor dumt de synes det er at du hjemmebleker håret. Eller farger det hjemme i det hele tatt. Beklager altså, men å betale 3000 kr hver 3.-4. måned for å få et bedre resultat på de delene av håret som ingen ser? Det er en luksus jeg ikke unner meg på nåværende tidspunkt i livet. 3) Det er skikkelig vanskelig å finne en frisør jeg har kjemi med som samtidig er flink, så jeg ender med å gå til forskjellige frisører hver gang, og bare snakke om skikkelig overfladiske ting.

Boligjakt, sykdom og jobb er i ferd med å ta knekken på meg. På toppen av kransekaka har jeg begynt å gå til en psykolog. Hun kan fortelle meg at jeg har det som kalles generalisert angstlidelse og mest sannsynlig er bipolar. Huhei hvor det går! Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om diagnosene (sånn bortsett fra at jeg trodde det var vanlig å bekymre meg så mye som jeg gjør, også viser det seg å være en diagnose), men mer om hvordan jeg skal kunne leve relativt normalt med alt som foregår i hodet mitt. Det har jeg stor tro på at psykologen kan hjelpe meg med, så jeg ser egentlig positivt på dette.

En ting som fascinerer meg med å komme til psykolog er hvordan noen kan ha dette som jobb. Det var drømmejobben min i mange år. Men altså, tenk å sitte og høre på historier om folks elendighet og hvor mye rart de tenker på. Det er nok ufattelig interessant, men jeg tror nok jeg hadde fått for stort behov for å lede folk på riktig vei. 

Ettersom jeg nylig har overlevd en runde med influensa før influensasesongen har jeg sett ferdig Suits og lurer nå på hva jeg skal bruke livet mitt på. Skal jeg se Gossip Girl eller Sex and the City for 101. gang eller skal jeg faktisk anstrenge meg for å finne noe nytt å se? Don´t know yet.

Den siste uken har bestått av opp- og nedturer av uante dimensjoner. Jeg har selvsagt toppet det med å ha mensen og være superhormonell i tillegg. Ansiktet mitt er fullt av kviser, jeg er helt utslitt og har sovet i snitt 6 timer hver natt, på tross av at jeg normalt sover godt over 7 timer per natt. Det hele begynte på søndag, da vi bestemte oss for å søke finansieringsbevis. Nedtur nummer én kom ganske raskt da DNB kunne fortelle oss at maksprisen var cirka 500.000 kr under hva vi hadde regnet med. Årsak? De tok ut dokumentavgiften av egenkapitalen. Etter å ha lest mye om boliglån føler jeg dette er underkommunisert. Da DNB ikke kunne gi oss det vi ville ha, begynte vi å se på andre banker. Sbanken kunne plutselig gi mer enn vi hadde regnet med. Og etterhvert kunne DNB også åpne mer forutsatt at vi kjøper andelsleilighet. Sbanken er selvsagt veldig snille som gir oss større finansieringsbevis, men der har vi ikke fått noe kontaktperson, som gjør det vanskelig å skulle kjøpe med de i ryggen. Til nå har kun Sparebank 1 Østlandet kunnet tilby oss et lånemøte, men de klarer ikke å kommunisere med hverandre og har elendig telefonsupport. In other words: Forskjellige banker har forskjellige løsninger, men stort sett noen ulemper uansett hvor du går. 

Jeg har så langt lært ganske mye i boligjakten, og det bare rundt dette med finansiering. Jeg vil oppsummere de viktigste funnene som:

• Dokumentavgift trekkes fra egenkapital. Dette utgjør fort nærmere 100.000 kr, så det er en betydelig sum. Dette gjelder kun selveierleiligheter, så kjøper du andel eller aksjeleilighet slipper du dette.
• På tross av at du har et finansieringsbevis, kan du ikke alltid låne det som står som maks. Du kan nemlig maks låne 85% av boligens verdi. Dette betyr at å kjøpe billig for å pusse opp og heve verdien vil være særdeles vanskelig for førstegangskjøpere, med mindre de har en stor egenkapital.
• Boliglånsforskriften eller djevelens verk som jeg har lyst til å kalle det, er noe dritt. Alle reglene som gjør det vanskelig å komme inn på boligmarkedet stammer fra dette verket. Det er forståelig at målet med denne er å begrense etterspørselen i boligmarkedet noe, men kanskje kunne andre tiltak vært vel så effektive uten å ramme unge på samme måte?
• Jeg elsker internett, men når det gjelder hva internett har gjort med bankene er jeg svært misfornøyd. Jeg vil møte en rådgiver fysisk, se regnestykkene og bli forklart ting på en god måte slik at vi sammen kan finne den beste løsningen. 

Selv om jeg har klaget på boliglånsforskriften allerede, skal jeg komme med en liten bønn: 

Kjære Siv Jensen, Regjeringen og Kongen,

Når banken sier at vi er svært gode lånekandidater og har svært god betjeningsevne synes jeg det er rart og kjipt at deres rigide regler forsinker oss fra å realisere boligdrømmen. Det er så mange familier som er nedtynget i gjeld, men disse lar dere bare fortsette. Men fordi vi ikke har bodd hjemme hos mor og kunnet spare opp tusenvis av kroner per måned, skal dere straffe oss. Jeg vil gjerne fortelle en hemmelighet: Det er ikke 25-åringer som ødelegger boligmarkedet. Det er 18-åringer som får bolig i utflyttingsgave av mamma og pappa når de begynner på BI, det er øvre middelklasse som kjøper bolig nummer to for å leie ut og det er dårlig boligpolitikk. Jeg håper dere kan vurdere andre virkemidler for å holde boligmarkedet i sjakk som ikke straffer oss som prøver å komme oss inn på markedet i ung alder. 

Takk for tiden deres,

Med vennlig hilsen 

Elise.

Våkne av seg selv, drikke te, spise god frokost og ha litt alenetid før samboer våkner. Ah - søndag er kanskje min favorittdag i uken. Jeg elsker at alt går så sakte, at det ikke er noe som må gjøres og at det dermed er helt opp til meg hvordan jeg vil bruke dagen. Vi jukser og bor like ved en søndagsåpen Bunnpris, så for oss er det ikke umulig å få tak i mat eller noe sånt, men det er likevel et helt annet behov og et helt annet tempo på denne dagen.

I dag vet jeg ennå ikke hva jeg skal gjøre. Kanskje gå tur i marka eller kanskje dra på trening. Jeg skal hvertfall få vasket klær, tatt ansiktsmaske og få gjort et solid innhugg i telageret her. Ikke minst skal jeg lese blogger, kanskje lese en bok og nyte. Snart er det en ny uke med alt det innebærer, og da er det viktig å bruke søndagen til å hente energi til uken som kommer. 

Mitt beste søndagstips er å ikke legge planer og heller gjøre det du har lyst til når dagen først er her. I stedet for å ha planlagt noe som ikke passer med været, formen eller bare hva som frister denne dagen, er det så ufattelig deilig å ha en dag dedikert til seg selv. Jeg setter også pris på å ta en ansiktsmaske, drikke te, gå en tur og spise noe som gir god, langvarig energi. 

Ha en fin søndag i finværet ❤

Jeg trenger å skrive, men jeg er min egen verste kritiker. Kravene for hva jeg kan publisere er skyhøye i hodet mitt, og uten å skrive vil jeg aldri klare det. Derfor skal jeg begynne med hverdagsblogg. Hahahahahahaha - jeg trenger litt ironisk distanse til dette. Samtidig trenger jeg å sette sammen ord til setninger uten å skrive om prestasjoner på jobb så inntil videre får det duge å "hverdagsblogge". Jeg kan ikke garantere noe som helst for det eneste jeg hadde lovet meg selv var å aldri skrive en hverdagsblogg (og se hvor bra det gikk).

Ordet hverdagsblogg har blitt altfor mye brukt i dette innlegget allerede, så hvorfor ikke sette i gang bloggen med mine egne fordommer og negative tanker om hverdagsblogger? Ja, her kommer lista:

• Ingen sitt liv er så interessant at folk har lyst til å lese om det i detalj.
• Mitt liv er hvertfall ikke interessant nok. Det er knapt nok interessant nok for meg selv.
• Hvem tror du at du er?
• Ja, hvem tror jeg at jeg er?

Ok, så har jeg kanskje tenkt at denne lista skulle være mer saklig, innholdsrik og gjennomtenkt. Igjen et helt klart bevis på hvordan jeg begrenser meg selv, så nå får vi bare kaste oss i det. Å skrive om en hverdag som består av stå opp, jobb, TV-serier og dårlig samvittighet for mangel på trening blir sikkert ufattelig givende. Hvis ikke finner jeg kanskje noe bedre å skrive om? Vi får se...

Hei og velkommen til mitt fristed. Jeg heter Elise, er i mitt 26. år og vet ennå ikke helt hva jeg skal gjøre med dette livet. Enn så lenge er jeg bosatt i Oslo med min bedre halvdel. Jeg jobber som teamleder og prøver å finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor. Siden jeg var ganske ung har jeg alltid elsket å skrive, så det er dette behovet denne bloggen søker å tilfredsstille. 

Bloggen vil handle om hverdager og det som opptar meg, men det vil nok ikke bli en hverdagsblogg. Jeg vil skrive om kjærlighet, om egenutvikling, skjønnhet, kosthold og trening. 

Jeg håper du vil følge bloggen min videre :)