Verdensdagen for psykisk helse nærmer seg slutten, men det betyr ikke at tematikken denne dagen berører er mindre viktig i morgen. Alle har vi en psykisk helse, som kan være minst like viktig for oss som vår fysiske helse. Årets tema er raushet, og jeg har sett fler tankevekkende innlegg på dagen i dag som har satt i gang viktig refleksjon.

Raushet starter innenfra, tenker jeg. Hvis jeg er raus mot meg selv vil jeg også være rausere mot andre. Stiller jeg skyhøye krav til meg selv og gir meg selv null rom for å av og til feile, blir det vanskelig å ikke overføre høye krav til andre også. Å være raus mot seg selv innebærer å godta at man kanskje bare fikk trent tre ganger en uke man hadde planlagt fire, og samtidig klappe seg selv på skulderen over at man klarte tre økter. Det innebærer å tilgi seg selv for at man har prioritert venner for lavt, og samtidig anerkjenne at man har prioritert noe annet (og helt sikkert fått til noe med denne prioriteringen). Ikke minst innebærer det å vise den samme rausheten mot andre.

Psykevettreglene er gode å ha med seg i bagasjen fremover. De var hengt opp overalt på jobb i dag, og det er jeg så glad for. Det var en knallgod påminnelse for meg, så her har dere de:

1. Bær ikke på tunge tanker alene

2. Søk hjelp i tide, det er ingen skam å be om hjelp

3. Spar på fine opplevelser, de er gode å ha med seg i "ryggsekken"

4. Vær rustet mot tunge perioder, snakk om det før det blir for vanskelig

5. Tenk på det du får til istedet for det du ikke får gjort

6. Beveg på deg, fysisk aktivitet er bra for din psykiske helse

7. Forsøk å gjør noe hyggelig hver dag, enten for deg selv eller for andre

For meg er kanskje det aller viktigste å kunne tilbringe tiden ute og få frisk luft og mosjon. Det hjelper meg å sortere tankene, koble helt av og ta fri fra alle kravene vi møter. Hva gir deg den gode følelsen?

Rødvinsglasset er funnet frem, det største jeg kunne oppdrive.

Samboer er sosial, det er et voldsomt uvær og jeg har akkurat gjort meg ferdig med å sause inn håret med diverse oljer. Håret skal visst bli både tykt og langt og sunt hvis jeg bare er flink nok på disse oljene. Hvem ønsker ikke langt, tykt og sunt hår? For min del har jeg egentlig lyst til å ha en mellomlang bob, men det er vel mye jobb for min smak. Så nå er håret i en slik merkelig mellomfase og det er knusktørt etter sommeren og hjemmebleking. Jeg gidder liksom ikke til frisøren heller, av flere grunner: 1) Det koster like mye som en bedre middag på restaurant med samboeren, inkludert vin. 2) På tross av at timeprisen er helt latterlig, bestemmer visst frisører seg for å fortelle hvor dumt de synes det er at du hjemmebleker håret. Eller farger det hjemme i det hele tatt. Beklager altså, men å betale 3000 kr hver 3.-4. måned for å få et bedre resultat på de delene av håret som ingen ser? Det er en luksus jeg ikke unner meg på nåværende tidspunkt i livet. 3) Det er skikkelig vanskelig å finne en frisør jeg har kjemi med som samtidig er flink, så jeg ender med å gå til forskjellige frisører hver gang, og bare snakke om skikkelig overfladiske ting.

Boligjakt, sykdom og jobb er i ferd med å ta knekken på meg. På toppen av kransekaka har jeg begynt å gå til en psykolog. Hun kan fortelle meg at jeg har det som kalles generalisert angstlidelse og mest sannsynlig er bipolar. Huhei hvor det går! Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om diagnosene (sånn bortsett fra at jeg trodde det var vanlig å bekymre meg så mye som jeg gjør, også viser det seg å være en diagnose), men mer om hvordan jeg skal kunne leve relativt normalt med alt som foregår i hodet mitt. Det har jeg stor tro på at psykologen kan hjelpe meg med, så jeg ser egentlig positivt på dette.

En ting som fascinerer meg med å komme til psykolog er hvordan noen kan ha dette som jobb. Det var drømmejobben min i mange år. Men altså, tenk å sitte og høre på historier om folks elendighet og hvor mye rart de tenker på. Det er nok ufattelig interessant, men jeg tror nok jeg hadde fått for stort behov for å lede folk på riktig vei. 

Ettersom jeg nylig har overlevd en runde med influensa før influensasesongen har jeg sett ferdig Suits og lurer nå på hva jeg skal bruke livet mitt på. Skal jeg se Gossip Girl eller Sex and the City for 101. gang eller skal jeg faktisk anstrenge meg for å finne noe nytt å se? Don´t know yet.

Den siste uken har bestått av opp- og nedturer av uante dimensjoner. Jeg har selvsagt toppet det med å ha mensen og være superhormonell i tillegg. Ansiktet mitt er fullt av kviser, jeg er helt utslitt og har sovet i snitt 6 timer hver natt, på tross av at jeg normalt sover godt over 7 timer per natt. Det hele begynte på søndag, da vi bestemte oss for å søke finansieringsbevis. Nedtur nummer én kom ganske raskt da DNB kunne fortelle oss at maksprisen var cirka 500.000 kr under hva vi hadde regnet med. Årsak? De tok ut dokumentavgiften av egenkapitalen. Etter å ha lest mye om boliglån føler jeg dette er underkommunisert. Da DNB ikke kunne gi oss det vi ville ha, begynte vi å se på andre banker. Sbanken kunne plutselig gi mer enn vi hadde regnet med. Og etterhvert kunne DNB også åpne mer forutsatt at vi kjøper andelsleilighet. Sbanken er selvsagt veldig snille som gir oss større finansieringsbevis, men der har vi ikke fått noe kontaktperson, som gjør det vanskelig å skulle kjøpe med de i ryggen. Til nå har kun Sparebank 1 Østlandet kunnet tilby oss et lånemøte, men de klarer ikke å kommunisere med hverandre og har elendig telefonsupport. In other words: Forskjellige banker har forskjellige løsninger, men stort sett noen ulemper uansett hvor du går. 

Jeg har så langt lært ganske mye i boligjakten, og det bare rundt dette med finansiering. Jeg vil oppsummere de viktigste funnene som:

• Dokumentavgift trekkes fra egenkapital. Dette utgjør fort nærmere 100.000 kr, så det er en betydelig sum. Dette gjelder kun selveierleiligheter, så kjøper du andel eller aksjeleilighet slipper du dette.
• På tross av at du har et finansieringsbevis, kan du ikke alltid låne det som står som maks. Du kan nemlig maks låne 85% av boligens verdi. Dette betyr at å kjøpe billig for å pusse opp og heve verdien vil være særdeles vanskelig for førstegangskjøpere, med mindre de har en stor egenkapital.
• Boliglånsforskriften eller djevelens verk som jeg har lyst til å kalle det, er noe dritt. Alle reglene som gjør det vanskelig å komme inn på boligmarkedet stammer fra dette verket. Det er forståelig at målet med denne er å begrense etterspørselen i boligmarkedet noe, men kanskje kunne andre tiltak vært vel så effektive uten å ramme unge på samme måte?
• Jeg elsker internett, men når det gjelder hva internett har gjort med bankene er jeg svært misfornøyd. Jeg vil møte en rådgiver fysisk, se regnestykkene og bli forklart ting på en god måte slik at vi sammen kan finne den beste løsningen. 

Selv om jeg har klaget på boliglånsforskriften allerede, skal jeg komme med en liten bønn: 

Kjære Siv Jensen, Regjeringen og Kongen,

Når banken sier at vi er svært gode lånekandidater og har svært god betjeningsevne synes jeg det er rart og kjipt at deres rigide regler forsinker oss fra å realisere boligdrømmen. Det er så mange familier som er nedtynget i gjeld, men disse lar dere bare fortsette. Men fordi vi ikke har bodd hjemme hos mor og kunnet spare opp tusenvis av kroner per måned, skal dere straffe oss. Jeg vil gjerne fortelle en hemmelighet: Det er ikke 25-åringer som ødelegger boligmarkedet. Det er 18-åringer som får bolig i utflyttingsgave av mamma og pappa når de begynner på BI, det er øvre middelklasse som kjøper bolig nummer to for å leie ut og det er dårlig boligpolitikk. Jeg håper dere kan vurdere andre virkemidler for å holde boligmarkedet i sjakk som ikke straffer oss som prøver å komme oss inn på markedet i ung alder. 

Takk for tiden deres,

Med vennlig hilsen 

Elise.

Våkne av seg selv, drikke te, spise god frokost og ha litt alenetid før samboer våkner. Ah - søndag er kanskje min favorittdag i uken. Jeg elsker at alt går så sakte, at det ikke er noe som må gjøres og at det dermed er helt opp til meg hvordan jeg vil bruke dagen. Vi jukser og bor like ved en søndagsåpen Bunnpris, så for oss er det ikke umulig å få tak i mat eller noe sånt, men det er likevel et helt annet behov og et helt annet tempo på denne dagen.

I dag vet jeg ennå ikke hva jeg skal gjøre. Kanskje gå tur i marka eller kanskje dra på trening. Jeg skal hvertfall få vasket klær, tatt ansiktsmaske og få gjort et solid innhugg i telageret her. Ikke minst skal jeg lese blogger, kanskje lese en bok og nyte. Snart er det en ny uke med alt det innebærer, og da er det viktig å bruke søndagen til å hente energi til uken som kommer. 

Mitt beste søndagstips er å ikke legge planer og heller gjøre det du har lyst til når dagen først er her. I stedet for å ha planlagt noe som ikke passer med været, formen eller bare hva som frister denne dagen, er det så ufattelig deilig å ha en dag dedikert til seg selv. Jeg setter også pris på å ta en ansiktsmaske, drikke te, gå en tur og spise noe som gir god, langvarig energi. 

Ha en fin søndag i finværet ❤

Jeg trenger å skrive, men jeg er min egen verste kritiker. Kravene for hva jeg kan publisere er skyhøye i hodet mitt, og uten å skrive vil jeg aldri klare det. Derfor skal jeg begynne med hverdagsblogg. Hahahahahahaha - jeg trenger litt ironisk distanse til dette. Samtidig trenger jeg å sette sammen ord til setninger uten å skrive om prestasjoner på jobb så inntil videre får det duge å "hverdagsblogge". Jeg kan ikke garantere noe som helst for det eneste jeg hadde lovet meg selv var å aldri skrive en hverdagsblogg (og se hvor bra det gikk).

Ordet hverdagsblogg har blitt altfor mye brukt i dette innlegget allerede, så hvorfor ikke sette i gang bloggen med mine egne fordommer og negative tanker om hverdagsblogger? Ja, her kommer lista:

• Ingen sitt liv er så interessant at folk har lyst til å lese om det i detalj.
• Mitt liv er hvertfall ikke interessant nok. Det er knapt nok interessant nok for meg selv.
• Hvem tror du at du er?
• Ja, hvem tror jeg at jeg er?

Ok, så har jeg kanskje tenkt at denne lista skulle være mer saklig, innholdsrik og gjennomtenkt. Igjen et helt klart bevis på hvordan jeg begrenser meg selv, så nå får vi bare kaste oss i det. Å skrive om en hverdag som består av stå opp, jobb, TV-serier og dårlig samvittighet for mangel på trening blir sikkert ufattelig givende. Hvis ikke finner jeg kanskje noe bedre å skrive om? Vi får se...

Hei og velkommen til mitt fristed. Jeg heter Elise, er i mitt 26. år og vet ennå ikke helt hva jeg skal gjøre med dette livet. Enn så lenge er jeg bosatt i Oslo med min bedre halvdel. Jeg jobber som teamleder og prøver å finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor. Siden jeg var ganske ung har jeg alltid elsket å skrive, så det er dette behovet denne bloggen søker å tilfredsstille. 

Bloggen vil handle om hverdager og det som opptar meg, men det vil nok ikke bli en hverdagsblogg. Jeg vil skrive om kjærlighet, om egenutvikling, skjønnhet, kosthold og trening. 

Jeg håper du vil følge bloggen min videre :)